Mange av oss har følt at ord har blitt fattige i forsøket på å beskrive sjokket og kaoset av følelser i tiden etter terrorangrepene. Derfor har de som har greid å sette ord på følelsene stått så sterkt frem. Ikke minst fordi ordene har virket så samlende på oss. Det bør samtidig være en påminnelse om at ord også kan gjøre det motsatte. Formen og tonen i debatter er noe vi alle har et ansvar for. Enten vi diskuterer ved kjøkkenbordet, på arbeidsplassen eller i media. Vi skal ha stor takhøyde for meninger, men alle har vi et ansvar for å tenke nøye over hvordan valget av ord virker på enkeltmennesker og grupper.

Innvandringsdebatten har etter min mening vært preget av spesielt to ting: generaliseringer om «utlendinger» og en for lite faktabasert debatt. Det er noe i oss som gjør at vi liker og føler at vi trenger forenklinger. I en komplisert verden blir det mye enklere om alle nordmenn er snille og alle utlendinger er annerledes enn oss. Trøndere har bart og sørlendinger tror på gud. Asylsøkere er muslimer og lykkejegere. Det er oss og så er det dem. Vi vet nok at det er feil, men det er så mye lettere å generalisere enn å måtte slite med tusenvis av individer.

Generalisering om utlendinger, muslimer og asylsøkere er eksempler vi ser ofte i innvandringsdebatter. Er det så nøye? Ja, det er det. Når handlinger eller holdninger til enkeltindivider knyttes opp til en hel gruppe kan det føre til en helt urimelig stigmatisering. En ekstrem muslim gjør ikke alle muslimer ekstreme, like lite som en ekstrem nordmann gjør alle nordmenn ekstreme.

Hvor lenge er man asylsøker?

En gang asylsøker alltid asylsøker, kan man lett få inntrykk av i media.  De av våre innvandrere som har bakgrunn som asylsøkere, er ikke asylsøkere når de har fått innvilget opphold. Da er de bare innvandrere. Og har de fått avslag, er de heller ikke asylsøkere lengre. Personer som oppholder seg i Norge uten tillatelse, er verken asylsøkere eller innvandrere, men nettopp personer uten oppholdstillatelse. Språket vårt kunne hatt bruk for noen nye ord for å gjøre innvandringsdebatten mer nyansert.

Skaper avstand

”Fremmedkulturell” er også et ord som har fått innpass i det norske språket. Ikke alle som bruker det tenker nøye nok over hvordan det bidrar til å øke avstandene i et samfunn der virkeligheten er at flere kulturer lever side om side. Mennesker som har sitt liv og sin tilværelse i Norge bør omtales på en inkluderende måte selv om de representerer en annen kultur enn flertallet.

Innvandring skal debatteres

Det er ikke min hensikt at innvandringsdebatten eller for den sak skyld andre debatter, skal bli vage eller uten brodd. Innvandring og integrering gir noen krevende utfordringer som vi må kunne debattere saklig. Vi trenger ikke mindre debatt  -  jeg mener vi trenger mer. Det å diskutere innvandring bør i utgangspunktet ikke være noe vanskeligere enn å diskutere hva vi skal bruke oljepenger på eller hva slags skole vi vil ha. Alle land i verden som har en fungerende stat har regler for hvem som kan innvandre. Det er helt naturlig at vi debatterer hvor strenge disse reglene skal være. Utfordringen er at vi for ofte ikke diskuterer realitetene, men et bilde av hva mange tror er realiteten. Og at vi i slike diskusjoner litt for lett tyr til ord som sårer og skaper avstand.