Dublinavtalen forutsetter et tett samarbeid mellom medlemslandene, ikke minst i forhold til juridiske tolkninger og regelverksarbeid. Det er ikke basert på tilfeldigheter slik generalsekretær i NOAS, Morten Tjessem, og informasjonsleder Sylo Taraku skriver i sitt innlegg i Dagbladet 11. oktober.

 

Alle land som deltar i Dublinsamarbeidet forholder seg til et likelydende regelverk, nemlig Flyktningkonvensjonen av 1951. Dette er samarbeidets grunnstein og forutsetning; det bygger på en gjensidig forpliktelse til å respektere konvensjonen, og en gjensidig tillit til at dette faktisk gjøres. Alle EU-landene skal ha iverksatt det såkalte Statusdirektivet som setter minimumsstandarder for hvem som skal anerkjennes som flyktning eller gis annen form for beskyttelse.

 

Samarbeidet dreier seg ikke om blind tillit. I visse situasjoner kan et land som deltar i Dublinsamarbeidet avstå fra å returnere asylsøkere til det landet som er ansvarlig. I Norge unntas saker for dublinbehandling der det forligger alvorlige helsemessige grunner eller der søker har nær familietilknytning til Norge. Norge unntar også alle mindreårige asylsøkere fra dublinbehandling. Man vil da ta saken til realitetsbehandling selv om et annet land er ansvarlig. 

 

Når det gjelder dokumentasjon knyttet til vurderingen om asylsøkerne hadde oppholdt seg den nødvendige tiden utenfor Schengenområdet, forholder UDI seg til dokumentasjonskrav i henhold til Dublinregelverket. Regelverket gir tydelige anvisninger på hva som kvalifiserer til bevis i for hvilket land som er ansvarlig for asylsøknaden. Det som i dokumentarfilmen kan oppfattes som ”motvillighet” retter seg altså mot Tysklands forståelse av disse beviskravene og på ingen måte mot asylsøkerens søknader som sådanne.