Borgere av land som er med i samarbeidet kan reise fritt mellom medlemslandene. Det samme gjelder utenlandske statsborgere som har oppholdstillatelse i et av medlemslandene, eller som har fått innvilget besøksvisum (inntil 90 dagers varighet) til Schengen-området.
Følgende 26 europeiske land er med i samarbeidet: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Liectenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. Det er verdt å merke seg at europeiske land som Irland, Russland, Storbritannia, Tyrkia med flere, ikke er med i samarbeidet.
Landene har en felles ytre grense. Dette er grensen til land som ikke er med i samarbeidet, for eksempel den norske grensen til Russland. Når en passerer den ytre grensen er det passkontroll både ved innreise og utreise. Personer fra land som ikke er med i samarbeidet må da gjennom en grundig kontroll. Det blir blant annet søkt i et elektronisk register, SIS (Schengen Information System), for å finne ut om det er grunn til å nekte personen innreise. Dette gjelder for eksempel personer som er utvist fra et land på grunn av kriminalitet. Personer som er registrert i SIS vil normalt ikke få visum.
Visum til Schengenområdet gjelder som visum til Norge og alle europeiske land som er med i samarbeidet. Visumpliktige personer trenger dermed bare ett visum selv om de skal besøke flere europeiske land på samme reise. Siden visum gis til alle land, skal landene føre en så lik visumpraksis som mulig.
Harmonisering av visumsamarbeidet
Siden visum i hovedsak gis til hele Schengen-området, er det et mål at landene skal føre en så ensartet visumpraksis som mulig. Norsk visumpraksis har ikke vært vesentlig forskjellig fra den visumpraksis som føres i Schengen-landene, og Schengen-medlemskapet har ikke ført til store endringer i norsk praksis.
Hvis en visumsøker planlegger å besøke flere Schengen-land i løpet av en reise, skal visumsøknaden rettes til det landet som er hovedmål for reisen. Dersom ingen land peker seg ut som hovedreisemål, skal søknaden til det første landet søkeren planlegger å reise inn i. En slik ordning fordrer rimelig nok en ensartet visumpraksis i medlemslandene.
Et ledd i harmoniseringsprosessen er en felles liste over land hvis borgere må ha visum for å reise inn i Schengen-området. Inntredenen i Schengen-samarbeidet medførte at Norge sa opp visumfrihetsavtaler med 10 land: Belize, Botswana, Jamaica, Kenya, Lesotho, Mali, Namibia, Swaziland, Trinidad & Tobago og Zimbabwe.
Kontroll av uønskede personer
Siden Norge nå utsteder visum som er gyldige i hele Schengen-området, må norske myndigheter kontrollere alle som søker visum til Norge mot et register over personer som er uønsket i ulike Schengen-land (registeret er en del av SIS – Schengen Information System). Dette gjelder blant annet personer som er utvist på grunn av kriminalitet. Personer som er registrert i SIS vil normalt ikke få visum. Det kan gis visum som kun er gyldig for Norge i helt spesielle tilfeller.
Les mer om Schengen informasjonssystem (SIS).
