Internasjonale konvensjoner forplikter Norge til å beskytte mennesker på flukt.
Internasjonale konvensjoner
Norge er gjennom flyktningkonvensjonen forpliktet til å gi beskyttelse til personer som med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Hvem som dekkes av sosial gruppe avhenger av den aktuelle saken, i noen tilfeller vil for eksempel kjønn bli ansett som sosial gruppe.
Norge er også internasjonalt forpliktet til å gi beskyttelse på bakgrunn av bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Dette innebærer at Norge ikke kan returnere personer som risikerer forfølgelse, tortur eller umenneskelig og nedverdigende behandling i hjemlandet.
Vurdering av asylsøknader
Asylsøkere har ansvar for å gi en ufyllende forklaring om grunnene deres for å søke beskyttelse. Samtidig har UDI plikt til å sørge for at sakene er godt opplyste. Derfor blir alle asylsøkere som skal få saken sin behandlet i Norge innkalt til et asylintervju hos en saksbehandler i UDI som har opplæring i intervjuteknikk. Først når asylsaken er tilstrekkelig opplyst vurderer UDI om asylsøkeren har krav på beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.
UDI bruker blant annet språkanalyser for å undersøke hvor asylsøkere kommer fra. Et annet viktig virkemiddel er verifisering av asylsøkernes identitetsdokumenter.
Opplysninger om sikkerhetssituasjonen og andre forhold i hjemlandet er også en sentral del av vurderingen. Landinfo er utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon. UDI innhenter også viktig landkunnskap fra UNHCR og menneskerettighetsorganisasjoner, og gjennom kunnskapsutveksling med andre land.
Dublin-samarbeidet
Dublin II-forordningen regulerer hvilket medlemsland som har ansvaret for å behandle asylsøknaden til en person. I hovedsak skal asylsøkere får sin søknad om beskyttelse behandlet i landet der de først søkte om beskyttelse, eller fikk oppholdstillatelse eller et Schengen-visum. Formålet med Dublin-samarbeidet å sikre at alle får behandlet søknaden sin, og at asylsøknaden kun behandles i ett av medlemslandene.
