Asylsøkere har rett til et sted å bo mens de venter på svar på søknaden sin, og de aller fleste tar imot tilbudet om å bo i et asylmottak. Behovet for mottaksplasser avhenger blant annet av hvor mange asylsøkere som kommer, og på 2000-tallet har søkertallet svingt fra litt over 5 000 til nærmere 17 500. UDI har ansvaret for å ha nok mottaksplasser til enhver tid, men samtidig må vi unngå å ha mange mottaksplasser som står ledige. Når det kommer færre asylsøkere, må vi derfor fjerne plasser eller stenge asylmottak. Samtidig hadde vi ved utgangen av året langt flere mottaksplasser enn det kom asylsøkere i 2010. Det er fordi det tar tid å behandle asylsøknadene, behandle klagene fra dem som får avslag, og bosette dem som får opphold. Det tar også tid å legge ned mottaksplasser.

 

Når antallet asylsøkere har nådd en topp, har det vært vanlig at kurven flater ut før nedgangen begynner, men denne gangen kom nedgangen rett etter at toppunktet var nådd. Kort tid etter at vi hadde opprettet nye mottak, var vi derfor nødt til å legge ned mottak, og det førte til at mange mottak og avdelinger kun var i drift i en forholdsvis kort periode. Enkelte kommuner reagerte på at mottaket forsvant raskt. Motstanden mot nedleggelse av disse asylmottakene viste at mottakene kan være en positiv ressurs for lokalsamfunnet og bety viktige inntektskilder for kommunene. Det gjør det ekstra vanskelig å beslutte nedleggelse.

 

UDI har ansvaret for botilbudet til søkerne som er mellom 15 og 18 år. De bor i egne avdelinger eller mottak som er tilpasset deres behov, og som har flere ansatte enn i asylmottak for voksne. Den kraftige nedgangen i antallet enslige mindreårige asylsøkere førte til at vi halverte antallet mottaksplasser for denne gruppen i løpet av året.

 

Uro ved de to ventemottakene for asylsøkere med endelig avslag preget sommeren 2010. Lier ventemottak ble brent ned til grunnen, og Fagerli ventemottak ble utsatt for omfattende ødeleggelser. Det førte til at vi måtte finne midlertidige løsninger for beboerne i ventemottakene, og det skapte også debatt om ventemottakstilbudet, som var et enkelt botilbud til voksne asylsøkere med endelig avslag. Ettersom blant annet barnefamilier og syke var unntatt fra ordningen, besto beboerne stort sett av enslige, voksne menn.

 

Basert på evalueringer av ventemottaksordningen fra både UDI og NTNU Samfunnsforskning, bestemte Regjeringen høsten 2010 at ventemottaksordningen skulle avvikles. I stedet skal vi opprette retursentre for alle med utreiseplikt. Sentrene skal ha tilsvarende standard som ordinære mottak. Ved utløpet av 2010 var det over 4 400 personer med utreiseplikt i mottakssystemet. Alle disse vil etter hvert miste plassen sin i ordinære mottak og i stedet tilbys plass i et retursenter. Enslige mindreårige er unntatt fra målgruppen, og ordningen omfatter heller ikke personer med Dublin-vedtak.

 

Retursentrene vil ligne på ordinære mottak når det gjelder standard, bemanning, aktivitetsnivå og beboersammensetning. Forskjellen vil være større oppmerksomhet på retur til hjemlandet. Alle retursentrene skal legge til rette for kvalifiseringskurs som er praktisk rettet mot mulighetene for arbeid og reintegrering i beboernes hjemland. Målet er at en hverdag som består av returrettede aktiviteter, kvalifiseringskurs og informasjon, vil gjøre flere motivert til å reise hjem frivillig.

 

Hvor sentrene skal ligge, er for tidlig å si, men en mulig løsning er å omdanne ordinære mottak til retursentre. Ved årsskiftet arbeidet vi fortsatt med utformingen av de nye retursentrene, og målet var å få de første i drift før sommeren 2011. Dette er den største omleggingen av mottakssystemet noen gang.