Report on Labour Market Integration of Third Country Nationals in the EU Member State (2019)


Hvor godt lykkes EUs medlemsland med å integrere tredjelandsborgere inn i arbeidsmarkedet? EMN har nylig publisert studien Labour Market Integration of Third-Country Nationals in EU Member States.

Last ned:

EMN study - Labour Market Integration of Third Country Nationals in the EU Member States (pdf, 1,1 MB)

EMN inform - Labour Market Integration of Third Country Nationals in the EU Member States (pdf, 385 kB)

EMN flash - Labour Market Integration of Third Country Nationals in the EU Member States (pdf, 104 kB)

Oppsummering:

EMN har nylig publisert studien Labour Market Integration of Third-Country Nationals in EU Member States.
Selv om arbeidsledigheten i Europa sakte men sikkert har gått nedover siden 2014, viser tall fra 2017 at forholdstallet i prosentvis ledighet for tredjelandsborgere og andre arbeidstakere har holdt seg mer eller mindre uforandret.

Studien viser at de aller fleste medlemsland har på plass en integreringspolitikk spesielt rettet mot arbeidsmarkedet - som gjelder både for nyankomne og tredjelandsborgere med lenger botid. Viktige drivere bak denne delen av integreringspolitikken er mangel på arbeidskraft i visse sektorer samt behovet for å hjelpe nyankomne inn i arbeid, slik at de kan bli selvhjulpne. De høye asylankomstene i 2014-2016 har medført økt satsing på arbeidsmarkedstiltak. Asylkrisen har også trigget den offentlige integreringsdebatten. Mange stiller spørsmål ved hvor effektive integreringstiltakene egentlig er, når antallet ledige blant tredjelandsborgere sammenlignet med den generelle befolkningen fremdeles vedvarer, og i enkelte land stadig øker. Studien gir også grunn til å stille spørsmål ved om utfordringene knyttet til de nyankomne har vært så store at det har gått på bekostning av tiltak rettet mot tredjelandsborgere med lenger botid. Studien kommenterer videre at mange av integreringstiltakene er for kortsiktige. Manglende stabil finansiering og politiske omskiftinger i flere medlemsland truer langtidseffekten av arbeidsrettede tiltak.

Studien har i hovedsak sett på tredjelandsborgere med lovlig opphold og rett til arbeid i EU. At den ikke har sett på grupper av arbeidstakere med sammenlignbare yrker eller kompetanse, gjør at det ikke blir kontrollert for viktige markedsmessige faktorer bak forskjellene i ledighetsrater.

Norge har ikke deltatt i studien, men er med i landtabellene som baserer seg på statistikk fra Eurostat.

Studien gjengir en tabell fra 2017 (Eurostat) som ser på prosentvis arbeidsledighet for aldersgruppen 15-64 blant tredjelandsborgere sammenlignet med befolkningen som helhet. De største avvikene mellom disse to gruppene i 2017 var i Sverige, der ledigheten blant tredjelandsborgere lå på 29%, høyest i Europa, mens den i befolkning som helhet var på 6,9%. Belgia lå også høyt 25% vs. 7,1% og Frankrike 23,9% vs. 9,5%. Norge viste en ledighet blant tredjelandsborgere på 15%, mens ledigheten i befolkningen var på 4%. Et moment som kan ha virket inn på denne fordelingen, men som ikke kommenteres i studien, er landenes statsborgerskapsregelverk. Sverige, som har et mer liberalt statsborgerskapsregelverk enn mange land i EU, kommer av den grunn ekstra dårlig ut i tabellen. Det er grunn til å tro tredjelandsborgerkategorien i Sverige inneholdt flere nyankomne (som har høyere ledighet) enn f.eks. i Tyskland, som har strengere stb.regelverk. I Sverige blir tredjelandsborgere raskere naturalisert og kommer dermed over i den andre kategorien dvs. befolkningen som helhet. Variasjonene mellom landene vil også avhenge av sammensetningen av arbeidsmigranter i de to kategoriene, f.eks. hvor mange som er spesialister og hvor mange av arbeidsinnvandrerne som er EU borgere. Likevel, og uavhengig at komparative utfordringer, studien konkluderer med at det er for stor avstand mellom målsettingene i og implementeringen av integreringspolitikken som gjelder arbeid.

Nedenfor har vi trukket fram noen av innspillene fra studien:

  • En arbeidsmarkedsundersøkelse i EU (Labour Force Survey) fra 2014 viste at 76% av alle tredjelandsborgere som migrerte til EU på grunn av arbeid, ikke hadde et konkret arbeidstilbud på det tidspunktet de migrerte.

  • Indikatorene som måler effekten av integreringstiltak har i stor grad fokusert på «output», dvs. antallet aktiviteter tilbudt, antall deltakere o.l., istedenfor å fokusere på «outcome» eller virkningen av tiltaket, f.eks. hvor fornøyde deltakerne har vært og hvor mange som faktisk har kommet i arbeid som følge av tiltaket. Likeledes er det mange av tiltakene, inkludert dem som har eksistert over lengre tid, som aldri er blitt evaluert.

  • Hovedutfordringene medlemslandene melder om er som oftest knyttet til ulike aspekter ved integrering av nyankomne, som f.eks. språk, akkreditering, arbeidsgiveres og myndigheters vurdering av ferdigheter samt diskriminering i rekrutteringsprosesser og i arbeidsmiljø.

  • De fleste medlemsland oppgir at de har en blanding av mer generelle integreringstiltak og skreddersydde tiltak som adresserer typiske hindringer for å komme inn på arbeidsmarkedet - særlig for nyankomne, som f.eks. språk- og samfunnsopplæring. Kun et fåtall land melder om såkalte insentiv tiltak, som har til hensikt å oppmuntre arbeidsgivere til å ansette flere tredjelandsborgere og fremme mangfold. Sverige nevnes som eksempel på land som har subsidiert arbeidsgivere som ansetter tredjelandsborgere i sine virksomheter.

  • Tilgjengelighet er et viktig kriterium når tiltakene utformes. Det betyr som regel at tiltakene skal være så inkluderende som mulig, dvs. ikke være bundet av noen tidsramme, minimumskriterier for deltakelse osv.(vanligvis kun gyldig arbeidstillatelse). For å bygge opp under tilgjengelighet tilbys f.eks. e-læringskurs og kurs på eget morsmål. Nesten alle tiltakene er frivillige, med noen få unntak der tiltakene stiller krav om deltakelse for å kunne oppnå permanent opphold. 

  • Et innovativt tiltak som nevnes i studien er såkalt «coupling»; ferdighetstrening med karriere-mentor/nettverk. Tyskland har satset stort på et prosjekt de kaller «Integration through Qualification’ measure» hvor de tilbyr tilleggskvalifisering til personer som har en utdanning/kvalifisering de ikke får anerkjent. I perioden 2015-2018 deltok 17 191 personer i en slik opplæring.

  • Integreringstiltak i regi av offentlig sektor fokuserer først og fremst på fasen før man får arbeid, som det å forberede seg til og finne arbeid. Dette inkluderer bl.a. språk- og yrkesopplæring, karriereveiledning osv. Tiltak som tilbys i privatsektor er i større grad rettet mot selve arbeidsplassen og fokuserer mer på kvalifikasjoner og opplæring, rådgivning/workshops om inter-kulturelle relasjoner osv. Typiske tiltak som også nevnes er «buddy»/fadder-programmer og systemer for talentutvikling. 

  • Studien trekker også frem arbeidslivsentre og betydning av partnerskap med NGO’er og organisasjoner. Selv om de fleste tiltakene finansieres av nasjonale midler eller EU fond, finnes det også flere eksempler på private sponsorprogram.

Vil du hjelpe oss med å forbetre nettsidene?

Fann du det du leita etter?