​Blant mange ubegrunnede påstander skriver han at «UDI har en korrupt praksis». Dette er en veldig alvorlig anklage. Forfatteren nevner ikke med et ord på hvilke måte UDI er korrupte på i resten av innlegget. Dette gjør overskriften enda mer alvorlig og vanskelig å forholde seg til. 

Et merkelig lys

Ting snur fort i mediene. For noen dager siden var det oppslag om at  Norge har den nest høyeste innvilgelsesprosenten i asylsaker i Europa. Dette setter påstandene til Berg Carlsen i et merkelig lys. Det er ikke slik at det er en sammenheng mellom et avslag og det å bli diskriminert. Et avslag kommer fordi UDI eller UNE mener at asylsøkeren ikke oppfyller kravet til å bli i Norge.

Tilrettelegging og kontroll

Berg Carlsen skriver at saksbehandlere i UDI læres opp til å diskriminere grupper av asylsøkere. Dette er selvfølgelig feil. Berg Carlsen har tilsynelatende ikke forstått hva UDIs ansvar er. Norge og alle andre fungerende stater i verden har lover og forskrifter som regulerer innvandringen. Vi skal legge til rette for ønsket og lovlig innvandring, men vi har også en kontrollfunksjon: Vi skal hindre innvandring som strider med politiske vedtak. Det er ikke det samme som å diskriminere folkegrupper eller nasjonaliteter.

Asylsøkerens egne opplysninger

I asylsaker er det asylsøkeren selv som oppgir sitt beskyttelsesbehov. Alle går igjennom et asylintervju, som varer inntil en dag. Her får søkeren anledning til å gjøre rede for grunnlaget for sin asylsøknad. Om det kommer frem motstridende opplysninger, får søkeren mulighet til å oppklare dette.

Lover og forskrifter

Berg Carlsen skriver også om en uformell kontakt mellom UDI og departementet, og at denne ligger i bunn for UDI sin såkalte «diskriminerende praksis». Utlendingsloven og Utlendingsforskriften ligger i bunn for vår praksis. Reglene er ikke hemmelige, de er ikke uformelle, men viktigst av alt: De er vedtatt av våre folkevalgte. I tillegg kan departementet instruere oss om hvordan vi skal tolke og anvende lovverket.  I et demokrati er det ikke byråkratene som skal styre – det skal de folkevalgte og velgerne gjøre.

Fakta viser noe annet

Forfatteren bruker somaliere som eksempel på at UDI betegner visse folkegrupper som «uønskede». Disse påstandene faller på sin egen urimelighet. I 2011 er det nettopp somaliere som topper listen over asylsøkere. Tall fra 1.desember viser at 1039 asylsaker fra Somalia har endt med innvilgelse, mot 199 avslag. Dette er en av de aller høyeste innvilgelsesprosentene blant asylsøkere.

I siste avsnitt understreker Berg Carlsen at hans innlegg egentlig dreier seg om en kritikk av innvandringspolitikken. Da er det merkelig at han bruker grunnløse og udokumenterte påstander mot UDI som overskrift.