A comparative study of integration potential as an additional selection criterion for the resettlement of refugees (2007)


Denne litteraturstudien setter søkelyset på integreringspotensial som et uttakskriterium for overføringsflyktninger fra FN.

Last ned hele rapporten

A comparative study of integration potential as an additional selection criterion for the resettlement of refugees (pdf, 203 kB)

Sammendrag

Denne litteraturstudien setter søkelyset på integreringspotensial som et uttakskriterium for overføringsflyktninger fra FN.

Dette uttakskriterium er ikke ukontroversielt; både FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og viktige frivillige organisasjoner som arbeider i dette feltet, er generelt kritiske. Denne studien tar ikke stilling til spørsmålet om integreringspotensial skal innføres eller ikke, men ser nærmere på utvelgelsespolitikken i de land som har innført integreringspotensial som uttakskriterie.

En rask historisk gjennomgang viser at situasjonen for overføringsflyktninger har endret seg over tid. “Høydepunktet” ble nådd på 1970-tallet med flyktninger fra Vietnam; i dag er både antall og andel av overføringsflyktninger betraktelig lave– på tross av at antall flyktninger i verden har økt. Å bosette overføringsflyktninger i tredjeland er i dag sett på som tredje beste alternativ (etter repatriering til eget land og integrering i naboland). Men for enkelte er dette fortsatt den eneste varige løsning. Derfor er landenes politikk overfor overføringsflyktninger fortsatt meget viktig – for den enkelte, og for verdens flyktningutfordringer generelt.

Denne studien bygger på såkalte Country Chapters i UNHCRs Håndbok for Bosetting. I tillegg har forskeren hatt kontakt med myndighetene i et utvalg bosettingsland.

En gjennomgang av landenes politikk slik denne kommer til uttrykk i offentlige dokumenter viser at det er få land som formelt har innført integreringspotensial som uttakskriterium. Norge, Nederland, Danmark, Finland og Irland er i denne kategorien.

Blant disse land er det kun Danmark som har lovfestet integreringspotensial som uttakskriterium. I øvrige land i denne kategorien er politikken formulert mer som generelle retningslinjer.

Det er likevel noen land som ikke bruker begrepet “integreringspotensial”, men som har innført begreper som muligens i praksis betyr det samme. Canada, for eksempel, bruker “ability to establish successfully” som en rød tråd i sin politikk overfor overføringsflyktninger. Når man ser nærmere på hvordan dette begrepet defineres, er det mye som minner om “integreringspotensial”. Men i motsetning til landene som har innført integreringspotensial formelt i form av retningslinjer, er canadisk politikk forholdsvis detaljert. Canada har til og med en håndbok om hvordan man skal vurdere “ability to establish successfully”. Dette gjør politikken transparent samtidig som det øker likebehandling.

Det var vanskelig innenfor rammen av denne studien å se nærmere på avslag som begrunnes i manglende integreringspotensial hos flyktningene. Dette kunne ha gitt oss verdifull innsikt i dette spørsmålet.

Det var interessant å registrere at land som har innført integreringspotensial (eller et lignende begrep) ser på dette ikke bare som en karakteristikk knyttet til individer, men også til grupper. Et gruppemedlem med et “høyt” integreringspotensial kan derfor “veie opp” for en annen med “lavt” integreringspotensial.

De fleste land ser bort fra integreringspotensial i hastesaker eller krisesituasjoner, uten nærmere forklaring. Men kan hende er dette en “innrømmelse” av at man skjønner at integreringspotential som uttakskriterium kan undergrave FNs beskyttelsesmandat.

Alle land tar forbehold når det gjelder saker med høyt innslag av kriminalitet, sikkerhetsrisiko og alvorlige sykdommer. Heller ikke dette forklares nærmere, men det er rimelig å anta at slike elementer oppfattes som integreringshemmende. På denne måten kan man kanskje si at alle land praktiserer utilsiktet en form for uttak på grunnlag av integreringspotensial.

Det er lite tilgjengelig skriftlig materiale om temaet, men denne studien viser at integreringspotensialet kan framstå med ulike betegnelser og i ulik form i en komparativ sammenheng.

Til slutt reiser artikkelen noen spørsmål som er naturlige å stille i denne sammenheng

    1. Hvilken dokumentasjon om sammenhengen mellom vellykket eller mislykket integrering og enkelte flyktningkarakteristikker viser landene til?
    2. Hvordan måler landene effekten av innføringen av integreringspotensial som uttakskriterium i integreringsprosessen?
    3. Hvordan måler landene integreringspotensial hos flyktningene i intervjusituasjonen?
    4. Integreringspotensial som uttakskriterium legger til grunn at integrering er en en-veis prosess. Men en vellykket integrering forutsetter en to-veis prosess der det også stilles krav til de nye vertslands “integreringskapasitet”. Hva gjør landene for å øke sin egen integreringskapasitet?
    5. Den tilgjengelige dokumentasjon fra landene har få svar på disse fire grunnleggende spørsmål.

 

Utført av: Long & Olsen

Bestilt av: UDI

Vil du hjelpe oss med å forbetre nettsidene?

Fann du det du leita etter?