Last ned rapporten

Dobbelt sårbar – funksjonshemmete barn i asylmottak (pdf, 864 kB)

Sammendrag

Denne rapporten handler om funksjonshemmete barn og unge i asylmottak. Kunnskapen om denne gruppa er begrenset – både i Norge og i land det er vanlig å sammenligne oss med. Barn og unge med funksjonsnedsettelser i asylmottak er bare unntaksvis inkludert i utredninger, forskning og kunnskapsoversikter. Et hovedsiktemål med rapporten har derfor vært å bidra til å framskaffe kunnskap om hva som er de særlige utfordringer for denne dobbelt sårbare gruppa.

Fokus i rapporten er rettet mot følgende fire områder:

1. Kartlegging av forekomsten av funksjonshemning blant barn og unge bosatt i mottak
2. Tilfredsstillende ivaretakelse av barn og unge asylsøkere med nedsatt funksjonsevne ved mottakene, sett hen til krav om normalisering og en aktiv hverdag
3. Tilfredsstillende ivaretakelse av barn og unge asylsøkere med nedsatt funksjonsevne innenfor helsevesenet
4. Tilfredsstillende ivaretakelse av barn og unge asylsøkere med nedsatt funksjonsevne innenfor undervisningssektoren

Undersøkelsen har avdekket utfordringer på ulike nivå. På et overordnet nivå pekes det på utfordringer knyttet til juridiske rettigheter og økonomi, på det utøvende nivået pekes det på utfordringer knyttet til kompetanse og samarbeidet med det kommunale hjelpeapparatet, og i forhold til brukernivået understrekes det fra alle hold at hovedutfordringen for denne gruppa er selve mottakstilværelsen, som representerer en stor tilleggsbelastning for personer som allerede befinner seg i en sårbar situasjon.

Samtidig som undersøkelsen har avdekket områder der gruppa funksjonshemmete barn og unge i mottak stiller svakt, ser vi også mange eksempler på at både mottaksansatte, helsepersonell og andre innenfor tjenestesystemene strekker seg lang når det gjelder å finne praktiske løsninger. Problemet er at dette blir veldig personavhengig. Du kan være heldig og komme til et mottak der ansatte har kompetanse på feltet og hvor kommunen er villig til å strekke seg langt, men du kan også komme til et mottak der man har en ”vente og se”-holdning og hvor kommunen tolker lovverket innskrenkende. Selv om UDIs ekstratilskott kan
kompensere for noen av hullene i systemet, viser erfaringene at dette ikke er tilstrekkelig.

Når det gjelder de mer grunnleggende forholdene knyttet til oppholdstid i mottak, er det lite eller ingenting det utøvende leddet kan gjøre med dette. Hvis vi legger til grunn at dette er en av hovedutfordringene for denne beboergruppa, blir det viktig at også dette gjenspeiles i vi anbefalingene for det videre arbeidet. Det betyr selvsagt ikke at kortere oppholdstid fjerner behovet for tekniske hjelpemidler, helsehjelp og annen konkret tilrettelegging, men det er en understreking av at disse forholdene henger sammen. Når det gjelder konkrete anbefalinger for det videre arbeidet, er det særlig på følgende områder vi ser behov for tiltak:

• Bedre rutiner for identifisering av funksjonshemming
• Kompetanseoppbygging om funksjonshemming blant mottaksansatte
• Utvikling av informasjonstiltak til foreldre med funksjonshemmete barn
• Utvikling av samarbeidsrutiner for å sikre bedre koordinering mellom mottak og kommunalt tjenesteapparat
• Bedring av bo‐ og omsorgssituasjonen i mottak
• Utvidet bruk av alternativ mottaksplassering
• Tilbud om barnehage til alle barn fra et års alder
• Lik rett til tjenester – også etter helse‐ og omsorgsloven
• Avklaring med hensyn til rettigheter og finansiering av spesialundervisning

Publisert av: NTNU Samfunnsforskning AS, Avdeling for mangfold og inkludering

Bestilt av: UDI