Lovlig med forbehold (2012)


Bruk av oppholdstillatelser med begrensninger for å øke andelen asylsøkere som dokumenterer sin identitet.

Last ned hele rapporten

Lovlig med forbehold. Bruk av oppholdstillatelser med begrensninger for å øke andelen asylsøkere som dokumenterer sin identitet (pdf, 7 MB)

Sammendrag

For alle som i dag får innvilget opphold på humanitært grunnlag, er retten til familieinnvandring og muligheten for permanent oppholdstillatelse knyttet til om pass eller annen reisedokumentasjon er framlagt til utlendingsmyndighetene. I slike saker blir det innvilget oppholdstillatelse, men fram til pass er framlagt, knyttes det visse begrensninger til tillatelsen. Begrensningene medfører at personer som får slik oppholdstillatelse, blir boende i mottak uten tilgang på norskopplæring fram til de framlegger pass eller annet gyldig reisedokument. Grunntanken bak tillatelsene er å skape en insentivstruktur som fører til at flere innvandrere dokumenterer sin identitet. Dette er et ledd i myndighetenes arbeid med å øke andelen av asylsøkere som dokumenterer sin identitet.

Siden innføringen for tre år siden (15. juni 2009 til 31. mars 2012) er slik begrenset oppholdstillatelse innvilget til 873 personer, av disse er 42 prosent barn. Blant dem som er registrert med et nytt vedtak, har 33 prosent fått omgjort tillatelsen til en oppholdstillatelse uten begrensninger. Altså har tiltaket fungert slik det er tiltenkt – som et insentiv for å framlegge pass – for omtrent en tredjedel av personene. Tiltaket har dermed påvirket en rekke personer til å legge ned en ekstra innsats for å framskaffepass. Men tallene viser også at majoriteten som fikk tillatelsen, ikke har vært i stand til å dokumentere sin identitet innen tidsfristen som ble gitt. De fleste som har fått denne typen oppholdstillatelse, har derfor blitt boende på asylmottak med begrensede rettigheter på tross av at de har lovlig opphold i Norge.

En av denne rapportens problemstillinger er å se nærmere på hvordan man kan forklare at slike begrensninger i oppholdstillatelsen fungerer som et insentiv for å framlegge pass kun for en tredjedel av personene som er blitt innvilget en slik tillatelse. Denne studien finner at svarene på dette spørsmålet er sammensatte, men noen generelle linjer kan trekkes. Fire hovedkategorier av forklaringer står fram: informasjonssvikt, praktiske hindringer, økonomiske hindringer og frykt.

Rutinene for informasjon og oppfølging av søkere som får innvilget denne typen oppholdstillatelse, preges av informasjonssvikt. Informasjon og oppfølging er redusert til å være søkers individuelle ansvar. Mangelen på tydelig og enhetlig informasjon skaper store sprik i forståelsen av tillatelsen og dokumentkravene den stiller. Dette påvirker søkernes muligheter til å ta informerte valg og forholde seg til utlendingsmyndighetene på en hensiktsmessig måte. Individualisering av ansvaret for å framskaffe riktig og nok informasjon står i skarp kontrast til hvordan myndighetene arbeider med andre målsettinger i asylfeltet, slik som frivillig retur.

Praktiske utfordringer knytter seg blant annet til landspesifikke rutiner for passframskaffelse.Visse land har omfattende og kompliserte prosesser for passutstedelse, noe som vanskeliggjør dokumentasjon av identitet for personer fra flere land. Studien viser også at utlendingsforvaltningen innvilger søknader der de vet at søker ikke har mulighet til senere å få omgjort tillatelsen til en uten begrensninger. Dette utfordrer selve fundamentet for bruken av disse tillatelsene, nemlig at de skal fungere som et insentiv for å framskaffe dokumentasjon av egen identitet.

Økonomiske hindringer henger sammen med at reisekostnader, passavgifter og andre nødvendige utgifter som knytter seg til passframskaffelse, utgjør så store utgifter for en familie som lever på basisutbetalinger på asylmottak, at det blir vanskelig for dem å
brødfø og kle barna siden slike utgifter ikke blir refundert. En konsekvens er at personer som går gjennom prosessen med å framskaffe den dokumentasjon som tillatelsen krever, ofte vil måtte sette seg i gjeld til andre eller leve i fattigdom.

En siste hindring for framskaffelse av pass er frykten for hva slags konsekvenser det vil ha for familie i hjemlandet dersom man oppsøker hjemlandets myndigheter. Studien finner at bekymring for familien hjemme er en utbredt årsak til at personer fra visse land velger ikke å framskaffe pass eller andre reisedokumenter.

Bosetting og integrering brukes bevisst som et insentiv i forbindelse med disse tillatelsene for å øke andelen som framlegger pass. Innføringen av denne typen begrensninger i oppholdstillatelse forsinker og hindrer integrering av de personene det gjelder.

Å hindre personer med oppholdstillatelse i å ta del i integreringstiltak og forlenge botiden deres i mottak har konsekvenser for disse personenes liv i Norge. Situasjonen for mange familier preges av passive hjemmeværende foreldre uten norskkunnskaper samtidig som barna i familien snakker godt norsk og er integrert i norske skoler og barnehager. Dette er en situasjon som tærer på de fleste som lever med begrenset oppholdstillatelse, og mange sliter psykisk.

Rapporten peker på flere utfordringer ved slike begrensede oppholdstillatelser og hevder at grunntanken bak tiltaket, at det skal være en insentivordning, har feilet. Rapporten avslutter med anbefalinger om at personer med begrenset oppholdstillatelse bør gis tilgang til norskopplæring, at informasjon om og oppfølging av tillatelsene må bedres, at man bør innføre en refusjonsordning for utgifter knyttet til passframskaffelse, at visse typer saker bør følges opp spesielt, og at man som en generell regel ikke bør innvilge oppholdstillatelser med begrensninger i saker der søker ikke har noen mulighet for å framskaffe etterspurt dokumentasjon.

Utført av: Fafo

Bestilt av: Justis- og beredskapsdepartementet

Vil du hjelpe oss med å forbedre nettsiden?

Fant du det du lette etter?