Changing influx of asylum seekers 2014-2016 (2018)


Studien kartlegger medlemslandenes tiltak knyttet til registrering/saksbehandling av asylsaker, identitet- og grensekontroll, informasjonskampanjer rettet mot asylsøkere og det sivile samfunn, samt mottak og integrering av flyktninger.

Last ned

Synthesis Report: The changing influx of asylum seekers in 2014-2016: Member State responses (eksternt nettsted)

EMN Inform: The changing influx of asylum seekers in 2014-2016: Member State responses (eksternt nettsted)

Norway's respons to the report  (pdf, 870 kB)

Oppsummering

Studien belyser også hvilke grep medlemslandene har gjort/gjør i kjølevannet av krisen for å være bedre forberedt dersom en lignende situasjon skulle oppstå.

Slik det fremgår av EMN-studiens synteserapport skiller ikke Norges handlemåte seg vesentlig fra det europeiske hovedmønsteret. Det er ingen områder hvor Norge er sterkt avvikende fra øvrige lands responser. Med andre ord kan Norges ulike grep som regel finne tilsvarende og liknende responser i mange eller enkelte andre land.

På oppdrag fra UDI og Justis- og beredskapsdepartementet har Oxford Research AS v/Kristian Rostoft Boysen utarbeidet den norske besvarelsen til EMNs synteserapport. 

  • I perioden 2014-2015 økte det totale antallet asylankomster til EU-land med 111 prosent. Medlemslandenes håndtering av krisen bestod av en rekke innstramninger på lov- og regelverksiden, effektiviseringstiltak i asylkjeden, og ressurstilførsel og kapasitetsbygging av sentrale institusjoner. Innstramningene var også et utslag av spillover-effekter mellom land da enkelte tiltak, som for eksempel grensekontroll, kunne få direkte konsekvenser for naboland.
  • Gjennom perioden innførte Norge en rekke innstramminger på lov- og regelverkssiden gjennom Prop. 16L (2015-2016) og Prop. 90L (2015 og 2016). Dette må ses i lys av reaksjonene på den plutselige asyltilstrømningen over Storskog. På registreringsfeltet er det indikasjoner på at Norge handlet noe ulikt majoriteten av landene. Norge – sammen med Belgia – innførte en ekstra prosedyre før full registrering. Dette betydde at en fullskala registrering ble gjort på et senere tidspunkt. I Belgia samlet man biometriske data, og alle asylsøkere ble screenet mot etterretningens databaser. Dette var altså primært et sikkerhetstiltak som også kunne få implikasjoner for asylsaksbehandlingen. Andre land ser ut til å ha fokusert på utviklingen av eksisterende systemer, prosedyrer og tjenestenes lokaliteter heller enn å lage nye prosedyrer. Østerrike hadde eksempelvis ambulerende registreringsteam i grenseområder med store ankomster. Tyskland introduserte en ny database som digitaliserte hele registreringsprosedyren, og som inneholdt ankomstbevis utstedt ved det enkelte mottak. Dette kunne videre koples mot systemene for livsoppholdsytelser. Spania på den annen side, desentraliserte registreringsarbeidet ned til lokale politistyrker. I en norsk evaluering fra Deloitte, som er en sammenfatning av flere evalueringsrapporter etter asylkrisen 2015, er etatene mer eller mindre samstemte om at den norske førregistreringen (mini-registreringen) førte til merarbeid og utfordringer videre i asylkjeden og var en lite hensiktsmessig ordning.
  • Synteserapporten indikerer at en del andre land later til å ha hatt raskere, og flere umiddelbare tiltak på integreringssiden og arbeidsmarkedstilgang, sammenliknet med Norge. I Norge har tilnærmingen overveiende vært at integreringsarbeidet starter først når personen har fått innvilget opphold. Dette endret seg i 2016 med integreringsmeldingen hvor man åpner for å lette på noen krav for grupper av asylsøkere som har stor sannsynlighet for at får opphold. Senere får man også forsøk med integreringsmottak – riktignok for et lite antall spesielt kvalifiserte asylsøkere. I andre land, som Sverige har man hatt flere slike fast-tracks myntet på ulike områder i arbeidslivet. Synteserapporten indikerer her at overnevnte land var snarere ute med å styrke integreringstiltak og arbeidsmarkedstilgang for asylsøkere.
  • De høye asylankomstene hadde også innvirkning på tilgrensende saksfelt. Økningen i ankomster ble etterfulgt av økning i antall søknader på familiegjenforening. Dette feltet ble gjenstand for innstramninger i de aller fleste landene. Østerrike, Ungarn, og Nederland strammet i betydelig grad inn tidsfrister for søknader på familiegjenforening. Tyskland og Sverige suspenderte midlertidig familiegjenforening for personer som ble innvilget subsidiær beskyttelse frem til 2018. I Norge ga dette seg uttrykk i en midlertidig justering av underholdskravet. En liknende endring ble også foretatt i Sverige, men denne gjaldt alle familiegjenforeningssøkere – ikke bare dem med flyktningbakgrunn. I Norge ble det i 2016 også foreslått en oppjustering av lavalder til 24 år.
  • Mange av statene trappet opp samarbeidet internasjonalt. Dette skjedde både på bilateralt, multilateralt, regionalt, og på europeisk nivå. På EU-nivå var det spesielt mange stater som gav operativ støtte til Frontex i form av personell. Av regionale samarbeid er Norge med blant de nordiske landenes samarbeid – både formelt og uformelt. Ungarn, Polen og Slovakia er det andre klare eksemplet på regionalt samarbeid. Disse landene hadde en regional arbeidsgruppe med nasjonale representanter. Majoriteten av land rapporterte at nabolands respons på krisen hadde en direkte innflytelse på deres egen respons. Synteserapporten trekker for eksempel her frem at Finland rapporterte seg betydelig berørt av Sveriges «strenge innstramminger».
  • Effekter av tiltak: Når det gjelder evaluering av effekter av tiltakene som ble innført i tidsrommet 2014-2016, er det mange medlemsland som melder at dette har vært utfordrende fordi tidsrommet som har vært gjenstand for analyse ligger relativt nært tilbake i tid. I likhet med Norge har mange land foretatt evalueringer etter asylkrisen og disse blir også omtalt i studien.
  • Norges identifiserte læringspunkter etter krisen, skiller seg ikke vesentlig fra de overordnede punktene løftet frem i synteserapporten. Her nevnes koordinerings- og samarbeidsbehov i forvaltningen, behov for digitalisering av prosesser, samt behov for en effektiv mottaks- og registreringsfase. Dette er i all hovedsak på linje med funn fra interne gjennomganger og eksterne evalueringer i Norge.
  • Norge er blant landene som har vært igjennom en betydelig nedbygging av mottakskapasiteten og en reduksjon i antallet ansatte i immigrasjonstjenesten siden 2016. Denne omstillingen har bl.a. ført til sterkere vektlegging av arbeidet med retur og integrering. Mange av medlemslandene hevder at erfaringene fra 2014-2016 og det påfølgende arbeidet med krisehåndtering og beredskapsplanlegging etter krisen, har gjort dem bedre rustet dersom en lignende situasjon skulle oppstå igjen.

 

 

Fant du det du lette etter?