Ikkje alt innhaldet på denne sida finst på nynorsk.
Er det store forskjeller mellom land i Europa når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser for personer som har fått beskyttelse?
De høye asylankomstene i perioden 2014-2016 har ført til økt oppmerksomhet omkring forskjellene mellom EUs medlemsland når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser og rettigheter for flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse.
Selv om sosialpolitikken er et nasjonalt anliggende ønsker EU gjennom Statusdirektivet å bidra til en harmonisering av MS praksis, både for å sikre gode standarder og levekår i alle EUs medlemsland, og ikke minst for å motvirke sekundær forflytning innad i EU og mulighet for såkalt «velferd-shopping».
Generelt kan det sies at Statusdirektivet i hovedtrekk legger opp til at personer med beskyttelse skal behandles som vertslandets egne borgere når det gjelder tilgang til utdanning og helsetjenester, men står friere i tildelingen av andre sosiale tjenester og ytelser.
Denne korte EMN rapporten er blant annet basert på tre ulike ad hoc forespørsler om temaet og ser på fem ulike sosiale tjenester eller ytelser og rettigheter: utdanning, helsetjenester, finansielle ytelser, bolig samt mulighet for familiegjenforening. Totalt 26 av 27 EMN medlemsland, inkludert Norge, har deltatt i undersøkelsen.
Velferdstjenester og -ytelser i Europa varierer mellom land med hensyn til hvordan de er organisert, hvilke myndigheter som er involvert (på sentralt eller lokalt nivå), i hvilken grad NGO-er har en rolle og hvordan ordningene finansieres. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne direkte mellom land. Ut fra undersøkelsen er det først når man ser nærmere på innholdet i de ulike sosiale tjenestene eller ytelsene at forskjellene trer tydeligst frem. Men også her gir undersøkelsen et relativt overordnet perspektiv.
Med noen få unntak oppgir medlemslandene i undersøkelsen å tilfredsstille EUs minimumsstandarder for de sosiale tjenestene eller ytelsene og rettighetene som omfattes av undersøkelsen; utdanning, helse, bolig, finansielle ytelser og familiegjenforening.
Alle land i undersøkelsen ser på adgang til utdanning og helse som en absolutt rettighet - og her gjør de fleste av MS ingen forskjell på flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse - noe som også er i tråd med Statusdirektivet. Generelt er det få land som rapporterer ulik behandling av flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser.
Når det gjelder familiegjenforening er bildet likevel noe mer sammensatt, selv om flertallet også her oppgir å ha små eller ingen forskjeller mellom de to gruppene. Et annet fellestrekk er at flertallet av landene har organisert ordningene gjennom et samarbeid mellom myndighetsinstitusjoner og NGO-er. Her skiller de nordiske landene seg ut ved å være mer myndighetsstyrte og med større innslag av lokale (kommunale) tjenester. Sverige og Norge trekkes også fram som tilnærmet enestående eksempler på land som har innført ordninger der man kobler sosiale tjenester eller ytelser til deltakelse i integreringstiltak.
Gitt de generelt gode velferdsordningene Norge har, er det også grunn til å anta at Norge ligger i det øvre sjiktet med hensyn til nivået på de sosiale tjenestene eller ytelsene i undersøkelsen. I Norge gjøres det tilnærmet ingen forskjell mellom personer som får beskyttelse etter utlendingslovens §28 første ledd bokstav a eller b.