Dublin-samarbeidet


Dublin-avtalen er et samarbeid mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge. Hver asylsøker får søknaden sin behandlet i kun ett av Dublin-landene. Vi kaller landene som er med i samarbeidet for Dublin-land.

Hva er Dublin-avtalen?

Dublin-avtalen bestemmer hvilket land som har ansvaret for å behandle en søknad om beskyttelse. En asylsøker kan kun få søknaden sin behandlet i ett av Dublin-landene. 

Hovedregelen er at søknaden skal behandles av det første Dublin-landet asylsøkeren kommer til. Hvis asylsøkeren søker om beskyttelse i et annet Dublin-land, skal han eller hun sendes tilbake til det landet som allerede har behandlet søknaden, eller som skal ha ansvar for å behandle søknaden.

Hvilke søkere behandles etter Dublin-avtalen?

Søknaden blir behandlet som en Dublin-sak hvis søkeren som ønsker beskyttelse i Norge:

  • allerede har søkt beskyttelse i et annet Dublin-land
  • har fått visum eller oppholdstillatelse i et annet Dublin-land
  • har nære familiemedlemmer i et annet Dublin-land
  • har reist ulovlig inn i, eller oppholdt seg ulovlig i, et annet Dublin-land 

Hvordan behandles Dublin-saker?

  • Hvis noen søker om beskyttelse i Norge, og saken blir behandlet som en Dublin-sak, vil UDI ikke vurdere om den som søker trenger beskyttelse. Vi vil bare vurdere om det er Norge eller et annet Dublin-land som har ansvar for søkeren.
  • Hvis det er et annet Dublin-land som har ansvaret for asylsøkeren, vil søkeren bli sendt til dette landet.
  • Enslige mindreårige asylsøkere vil bare bli sendt til et annet Dublin-land hvis de har familie der, eller søknaden deres allerede har blitt behandlet der.
  • Hvis det er Norge som har ansvaret for søkeren, vil UDI behandle søknaden som en vanlig søknad om beskyttelse.