Familiegjenforening har lenge vært en av de viktigste kanalene for lovlig migrasjon til EU og utgjorde 26 % av alle førstegangsoppholdstillatelser utstedt i 2023, eller nesten én million tillatelser, ifølge Eurostat. Rapporten gir en grundig analyse av nasjonal lovgivning, politikk og praksis, sett i sammenheng med erfaringene fra to tiår med implementering av direktivet. Den tar opp relevant rettspraksis og synliggjør utfordringer og beste praksiser.

Les rapporten på European Commission sin sider (eksternt nettsted)

Hovedfunn fra rapporten

Reglene for familiegjenforening har utviklet seg betydelig siden 2017, da den siste studien om familiegjenforening ble publisert av European Migration Network (EMN).

• Rapporten viser at mange av landene i undersøkelsen har tilpasset nasjonale lover til EU-rettspraksis, innført digitaliserte prosedyrer og integrert familiegjenforening i bredere migrasjons- og arbeidsstrategier.
• Det er en tydelig utvikling der landene differensierer sine regler for familiegjenforening. De legger til rette for enkelte grupper, som fagarbeidere, mens de samtidig strammer inn for andre, blant annet med aldersgrenser, ventetid og krav til underhold.
• Regler for hvem som kan være sponsor og hvilke familiemedlemmer som er kvalifisert varierer. De fleste landene tillater tredjelandsborgere med gyldige oppholdstillatelser å være sponsorer. Definisjonen av familiemedlemmer spenner fra kjernefamilie til utvidet familie, avhengig av faktorer som grad av selvstendighet og humanitære hensyn.
• Materielle vilkår og integreringskrav forblir sentrale for å få familiegjenforening, selv om mange land gir unntak eller er mer fleksible, for eksempel i saker for sårbare grupper som flyktninger, enslige mindreårige og eldre forsørgede.
• Søknadsprosedyrer varierer mellom land, inkludert hvem som kan sende inn søknaden og hvordan (via konsulat, personlig eller online). Nødvendige dokumenter kan, når de ikke er tilgjengelige, erstattes med alternative bevis som intervjuer, DNA-testing, vitneforklaringer og familiehistorikk.
• Forsinkelser i ventetider, høye kostnader og stor administrativ byrde er trekk som vedvarer, særlig for søkere fra konfliktområder. Effektive tiltak omfatter digitalisering, prioritert behandling av saker som gjelder mindreårige og bedre koordinering mellom etater.
• Tilgang til rettigheter etter gjenforening, som utdanning, arbeid og helsetjenester, gis som hovedregel og suppleres ofte med målrettet støtte, for eksempel språkopplæring, godkjenning av utdanning og yrkesrettede tiltak, særlig for flyktninger.
• Tidspunkt for tilgang til permanent eller opphold på selvstendig grunnlag varierer, og lange ventetider kan føre til at søker blir avhengig av sponsor. Noen land åpner for tidligere tilgang til permanent opphold eller opphold på selvstendig grunnlag ved tilfeller av vold i nære relasjoner eller når sponsor dør, og vurderer samtidig bredere ordninger for like rettigheter for å fremme integrering.