EMN rapport: Integration of applicants for international protection in the labour market (2023)


European Migration Network (EMN) har kartlagt hva EUs medlemsland gjør for å integrere asylsøkere i arbeidsmarkedet.

Les rapporten her:

EMN Study: Integration of applicants for international protection in the labour market (eksternt nettsted)

Hva gjør EUs medlemsland og Norge for å integrere asylsøkere i arbeidsmarkedet?

Mellom 2017 og 2022 gjennomførte mange europeiske land tiltak for å styrke integreringen av tredjelandsborgere i arbeidsmarkedet. Flere av endringene kom i kjølevannet av flyktningkrisen, hvor det kom mange asylsøkere på kort tid og der man antok at en betydelig andel av de som kom, ville oppfylle vilkårene for beskyttelse.

Endringene som var rettet spesifikt mot asylsøkere gjaldt for eksempel å utvide hvilke sektorer asylsøkerne kunne jobbe, samt redusere ventetiden for arbeidstillatelsen.

Andre tiltak var rettet mot arbeidsgivere for å motivere dem til å ansette asylsøkere, i tillegg til å informere bedre om arbeidsmarkedet, tilby jobbsøkertrening, mulighet for barnehage og dekking av reisekostnader.

Rapportens hovedfunn

Alle EU-land gir asylsøkere adgang til arbeidsmarkedet, men praksis er forskjellig

Asylsøkere har adgang til arbeidsmarkedet i alle landene som deltok i undersøkelsen. Det er imidlertid forskjeller i  vilkårene som må være oppfylt. Flertallet av medlemslandene krever at asylsøkerne enten har arbeidstillatelse eller godkjenning/arbeidsbevis før de kan begynne å jobbe, men noen land gir automatisk adgang til arbeidsmarkedet når ventetiden er overholdt (Belgia, Estland, Spania, Finland, Italia, Slovenia, Slovakia), det vil si at de ikke trenger å gå igjennom en søknadsprosess for å kunne jobbe.

Det er interessant at Finland gir automatisk rett til å jobbe – en praksis som skiller seg vesentlig fra Norge, Sverige og Danmark.

De fleste landene tillater også asylsøkere å være selvstendig næringsdrivende (Østerrike, Belgia, Bulgaria, Estland, Spania, Kroatia, Irland, Italia, Litauen, Latvia, Malta, Nederland, Polen, Sverige, Slovenia). Søkerne må oppfylle samme krav og vilkår som andre bosatte som ønsker å etablere egen næring. Dette gjelder også i Norge.

Ventetid før søkerne får tillatelse til å jobbe

Lengden på ventetiden før søkerne får tillatelse til å jobbe, har vært et hovedtema i mange land. De politiske debattene i Europa om asylsøkeres adgang til arbeidsmarkedet har ofte handlet om å enten redusere tidsperioden søkerne må vente, for å fremme raskere adgang til arbeidsmarkedet, eller å forlenge ventetiden for å forhindre misbruk av asylsystemet.

Også i Norge har det vært - og er fortsatt, diskusjoner knyttet til asylsøkeres adgang til arbeidsmarkedet. I Norge dreier dette seg ofte om kravet til at asylsøkeren må avklare sin identitet. I rapporten er det ingen andre land som trekker fram sannsynliggjøring av identitet som vilkår for å få arbeidstillatelse.

Av de landene som krever en søknadsprosess, er det noen få land (Østerrike, Frankrike, Kypros, Ungarn, Luxemburg) som også krever en arbeidsmarkedskartlegging - for å undersøke om stillingen kan fylles av allerede bosatte borgere. Andre land har innført begrensninger på type arbeid (Kypros, Finland, Frankrike og Irland) og antall timer søkeren kan jobbe i løpet av et år (Nederland). Tyskland har innført generelle begrensinger overfor søkere fra enkelte trygge tredjeland, der man antar sakene vil ende i avslag og deretter retur.

I de fleste medlemsland ligger ventetiden på rundt 6 måneder (Tsjekkia, Estland, Hellas, Frankrike, Irland, Lituaen, Luxemburg, Nederland, Polen, Slovakia) eller mindre (Østerrike, Belgia, Bulgaria, Kypros, Tyskland, Finland, Kroatia, Italia, Latvia, Sverige). Kun to land, Kroatia og Slovenia, har implementert ventetiden på 9 måneder som er fastsatt i mottaksdirektivet (2013/33/EU). Direktivet skal sikre at asylsøkere får adgang til arbeidsmarkedet ikke senere enn 9 måneder fra søknadsdato, dersom det ikke allerede er fattet vedtak i første instans og at grunnen til dette ikke kan lastes søkeren. I Norge varierer ventetiden betydelig, men vi har ikke anledning til å hente ut tall på grunn av måten søknadene registreres i DUF. Vi kan likevel anta at når søkeren har vært på asylintervju, eller er unntatt kravet om dette, vil saksbehandlingstiden være vesentlig kortere enn 9 måneder.

Praktiske utfordringer på veien inn i arbeidslivet

Ingen av landene har rapportert at de har en spesifikk politikk eller strategi for å inkludere tredjelandsborgere i arbeidsmarkedet. I stedet er dette saksfeltet tatt inn i en bredere integreringsstrategi. Noen få land nevner spesifikt integrering av asylsøkere.

I flertallet av EUs medlemsland møter asylsøkerne praktiske utfordringer på veien inn i arbeidslivet. I de aller fleste land var det språkbarrieren som ble nevnt som den viktigste praktiske utfordringen, etterfulgt av vanskeligheter med hensyn til godkjenning av kvalifikasjoner. Andre utfordringer som ble nevnt var administrative prosedyrer, krav om mer dokumentasjon enn fastsatt i nasjonalt regelverk, samt avvik i ordlyden som definerer ventetiden i nasjonalt regelverk.

Praksis for asylsøkere i Norge

Praksis i Norge reguleres av RS 2010-180 Rett til å ta arbeid for asylsøkere (eksternt nettsted). I likhet med de fleste land, må asylsøkere i Norge ha arbeidstillatelse for å kunne jobbe. Formålet er blant annet at arbeidstillatelsen skal fremme søkerens integrering i det norske samfunnet og legge til rette for at søkerne kan gjøre noe meningsfylt i ventetiden. Vilkårene som avgjør hvem som kan få tillatelse, skal blant annet stimulere til at søkerne bidrar til å avklare sin identitet. Utlendingsloven § 94 første ledd oppstiller tre grunnvilkår for å gi asylsøkere rett til arbeid. Disse er:

1) Det er gjennomført asylintervju av søkeren (her kan det gjøres unntak i saker der det er høy sannsynlighet for innvilgelse, se paragrafens vedlegg 2), (eksternt nettsted)

2) det er ikke tvil om søkerens identitet, og

3) det er ikke aktuelt å bortvise søkeren eller frem­me tilbaketakelsesbegjæring overfor et annet land. 

Utlendingsforskriften § 17-24 krever at asylsøkere fremlegger godkjent reisedokument eller nasjonalt identitetskort for å få tillatelse. Det kan bare gjøres unntak fra dette kravet for søkere som kommer fra land som ikke utsteder reisedokument eller nasjonalt identitetskort. Når det gjelder dokumentasjonskravet i utlendingsforskriften § 17-24, så godtas nasjonale identitetskort kun fra få land, se paragrafens vedlegg 1 (eksternt nettsted). Etter at Norge begynte å godta somaliske pass, benyttes ikke unntaket fra dokumentasjonskravet i praksis.

Fant du det du lette etter?