Europeiske migrasjonsmyndigheter har de siste årene digitalisert stadig flere tjenester. Søknader, dokumentopplasting, timebestilling, kommunikasjon og saksoppfølging skjer i økende grad på nett. EMN-rapporten handler om hvordan landene jobber med digitalt utenforskap knyttet til digitale tjenester.
Personer med funksjonsnedsettelser kan møte ulike barrierer, mens andre kan være digitalt vanskeligstilte på grunn av språk, utdanning, kjønn eller alder.
EMN-rapporten sammenligner praksis på tvers av europeiske land og identifiserer både felles utfordringer og gode eksempler.
Les rapporten på European Commission sin nettside. (eksternt nettsted)
Hovedfunn fra rapporten
- Rapporten viser at EU-medlemsland og Observatørland i varierende grad har tilpasset sine digitale tjenester i tråd med kravene i direktiv (EU) 2016/2102 (nettilgjengelighetsdirektivet/WAD), FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (UNCRPD) og tilsvarende nasjonal lovgivning.
- Digitalisering er nå en hovedstrategi i europeisk migrasjonsforvaltning (søknader, dokumentasjon og kommunikasjon). Vanligvis kombinert med fysiske kontaktpunkter, som f.eks. ved identitetskontroll og opptak av biometriske data hos politiet og ved utenriksstasjoner. Norge følger denne modellen, men har på enkelte områder gått lenger, blant annet ved heldigitale løsninger for fornyelser for enkelte grupper.
- Digitale barrierer, som språk, digital kompetanse og tilgang til teknologi, går igjen i mange land, inkludert Norge og de andre nordiske landene. Dette påvirker særlig sårbare grupper og nyankomne.
- Om lag ti land, blant dem Sverige, Nederland og Tyskland, rapporterte at de har gått lenger enn lovpålagte krav, for eksempel gjennom bruk av tekst-til-tale, tegnspråkvideo (Video Relay Services, VRS) og tilrettelagt (lettlest) informasjon. Norge blir ikke nevnt blant landene som har kommet lengst, men har på linje med flere andre land innført tiltak knyttet til klarspråk, veiledning og universell utforming.
- Enkelte land, særlig Nederland og Tyskland, trekkes frem for mer systematisk involvering av brukere, inkludert personer med funksjonsnedsettelser. Samtidig viser rapporten at brukerinvolvering generelt er begrenset – også i Norge. I Norge skjer involvering gjerne gjennom undersøkelser og dialog med organisasjoner, men i mindre grad som en fast del av utviklingsarbeidet.
- Muligheten for å melde behov for særskilt støtte varierer mellom land. I Norge finnes slike muligheter, men de er i mindre grad integrert i digitale løsninger enn i land som Nederland, Sverige og Tyskland, og skjer ofte gjennom direkte kontakt med forvaltningen eller ved hjelp fra andre, som familie, venner eller personer som bistår søkeren.
- Flere land, inkludert Sverige, Finland og Nederland, tilbyr egne støttefunksjoner eller servicepunkter for brukere som trenger hjelp, mens Norge i større grad baserer seg på generelle veiledningstilbud, som UDIs nettsider, brukerstøtte og samarbeid med andre aktører.
- Sverige trekkes særlig frem i rapporten, med sin digitale passkontroll for enkelte nasjonaliteter med biometriske pass: søkerne kan gjennomføre pass- og ID-kontroll med appen Freja, godkjent av svenske migrasjonsmyndigheter. Da slipper de å reise til en svensk ambassade eller søknadssenter, og dette gjør det lettere for dem som må reise langt eller har funksjonsnedsettelse som gjør det vanskelig å reise.
Samlet vurdering av EMN-rapporten
Digitaliseringen av migrasjonsforvaltningen i Europa har kommet langt, men utfordringer knyttet til inkludering består. Samtidig viser rapporten til flere eksempler på god praksis. Dette gjelder blant annet løsninger der tilgjengelighet er bygget inn fra start (accessibility by design), bruk av konkrete tilgjengelighetsverktøy, samt hybride modeller som kombinerer digitale og fysiske tilbud. I tillegg trekkes jevnlige evalueringer av tilgjengelighet fram som viktig.
Norge har godt utviklede digitale løsninger og sterke rettslige rammer, men ligger likevel etter flere sammenlignbare land når det gjelder konkret tilrettelegging og brukerretting. Forskjellen ser i hovedsak ikke ut til å ligge i regelverk eller overordnede målsettinger, men i graden av praktisk gjennomføring.