Fri bevegelighet og innvandringsregulering (2013) (in norwegian only)


Innvandring og bevegelighet på tvers av landegrensene er stadig et tema i det offentlige rom. EØS-regelverket legger til rette for fri bevegelighet i Europa, og dette kan komme på kollisjonskurs med nasjonal innvandringskontroll.

Last ned

Anthonisen: Familieinnvandring med EØS-borger (pdf, 198 kB

Staver: Fri bevegelse og familieinnvandring (pdf, 338 kB)

Isaksen: Utvisning av EØS-borgere (pdf, 499 kB)

Sammendrag

For eksempel er det et enklere for EØS-borgere å få familiegjenforening i Norge enn for nordmenn flest. Årsaken er at reglene for familieinnvandring under EØS-regelverket med tiden har blitt liberalisert, samtidig som flere europeiske land har strammet inn egne nasjonale innvandringsregler med blant annet inntektskrav og aldersgrenser.

- Fri bevegelighet er en grunnleggende individuell rettighet i EU. Prinsippet skal sikre at borgerne har mulighet til å bo, jobbe og studere i alle øvrige EU-land. Siden 1968 har denne retten også omfattet fri bevegelighet for familiemedlemmer, uansett om de selv kommer fra EU-land eller ikke, sier Anne Staver ved Institutt for samfunnsforskning. Staver, Rolf Anthonisen (UDI), Ada Engebrigtsen (NOVA) og Line Isaksen (UDI) innledet på EMN-seminaret «Fri bevegelse og innvandringsregulering - kjærlighetsflyktninger, tigging m.m.» som ble holdt på Institutt for samfunnsforskning 14. mai.

For å få disse rettighetene må de «aktiveres» gjennom utøvelse av retten til fri bevegelighet, for eksempel ved å arbeide eller studere i EU. Siden 1990-tallet har EU-domstolen gjennom rettsavgjørelser utvidet adgangen til familiegjenforening for personer som bruker retten til fri bevegelighet, samtidig som nasjonale regelverk for familieinnvandring har blitt strammet inn. Nordmenn kan likevel få rettighetene ved å arbeide i et EU-land og deretter flytte hjem.

Også områdekoordinator Rolf Anthonisen i UDI påpeker at EØS-regelverket i visse tilfeller åpner for at også nordmenn kan søke familiegjenforening under dette regelverket, istedenfor de vanlige innvandringsreglene, men at det foreløpig ikke kjent i hvor stort omfang nordmenn bruker denne muligheten.

- Siden den nye utlendingsloven trådte i kraft i 2010, med utvidet inntektskrav for familiegjenforening som også gjelder norske borgere, er det enklere å få gjenforening under EØS-regelverket enn det norske, sier han.

- Noen land mener at borgere som benytter denne muligheten i realiteten misbruker EU-regelverket for å omgå nasjonale regler, utdyper Anne Staver.

- Andre, som for eksempel Luxembourg, har valgt å sidestille reglene for statsborgere og EU-borgere, for å unngå forskjellsbehandling. Det er usannsynlig at EU-reglene endres, så dersom forskjellsbehandlingen skal fjernes må det gjøres nasjonalt, sier Staver.

Mangler forskningsbasert kunnskap om innvandring fra Øst-Europa

- Vi er inne i den tredje store migrasjonsbølgen av romfolk fra Øst-Europa nå som regionen er blitt en del av EU. Denne nye migrasjonsstrømmen består av både arbeidsløse og tiggere, og som med alle migrasjonsstrømmer følger det også med noe kriminalitet. De fleste rumenere i Norge jobber, men det er også tilreisende grupper med tiggere som består av både romfolk og noen etniske rumenere, sier Ada Engebrigtsen, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

- Det er en utfordring å integrere romfolket, fordi de har en innarbeidet motstand mot kontroll og assimilering. Det finnes lite forskningsbasert kunnskap om hvem de er, hva de gjør, og tiltak iverksatt for dem. I tillegg har de har også ulike former for tilpasning i ulike land, noe som tilsier at det ikke er noen enkle løsninger som vil passe i alle situasjoner.

- Vi er i realiteten oppe i en europeisk diskusjon om de fattiges rettigheter på tvers av landegrenser, og faren er at vi henviser fattige og trengende til at de skal søke hjelp hos en stat som hverken vil eller kan hjelpe dem når vi insisterer på at problemene skal løses i Øst-Europa. Vi står overfor vanskelige dilemmaer mellom kort- og langsiktige løsninger, sier Engebrigtsen.

Utvisning av EØS-borgere

Et viktig formål med utvisning er å beskytte samfunnet mot kriminalitet. I Norge opererer man med to regelsett, ett for EØS-borgere og ett for tredjelandsborgere (personer fra land utenfor EU). Tredjelandsborgere kan utvises fra Norge på grunn av brudd på utlendingsloven eller straffeloven, og utvisningen kan begrunnes med allmennpreventive hensyn.

- Er det snakk om EØS-borgere må det også en fremtidsrettet vurdering av gjentakelsesfaren til. Man kan bare utvise EØS-borgere på bakgrunn av individuelle forhold og fare for gjentakelse, og ikke på grunn av allmennpreventive hensyn. Dette er fordi formålet med EØS-regelverket er bevegelighet, og det skal mye til før kontrollhensyn veier tyngre enn fri bevegelighet, sier Line Isaksen, fagkoordinator i UDI.

- For å kunne vurdere utvisning av EØS-borgere må det være snakk om trusler mot grunnleggende samfunnshensyn. Hva som regnes som trusler mot samfunnet kan variere fra land til land. For eksempel tåler et lite, åpent land som Island eller Norge mindre kriminalitet enn et stort land som Tyskland. Endringer i kriminalitetsbildet påvirker også hva som ses som en trussel. Man har for eksempel begynt å fatte utvisningsvedtak for mindre tollovertredelser enn man gjorde tidligere, ettersom et har vist seg at organiserte grupper smugler akkurat så lite at det tidligere ikke ville vært alvorlig nok, sier Isaksen.

I 2012 var det 4000 vedtak om utvisning fra Norge. Halvparten av disse vedtakene gjaldt straffedømte, og det var ca. 850 vedtak om utvisning av EØS-borgere. De største gruppene var rumenere, polakker og litauere. 

Vil du hjelpe oss med å forbedre nettsiden?

Fant du det du lette etter?