Social benefits and rights for beneficiaries of international protection (2018)


Denne 'EMN Inform' presnterer et overblikk over fem velferdsgoder og systemer for rettigheter som er gitt av medlemsstatene og Norge for de som har fått beskyttelse: (1) utdanning, (2) helsetilbud), (3) økonomisk støtte, (4) husvære og (5) familie.

Last ned:

EMN Inform: Social benefits and rights for beneficiaries of international protection (2018) (pdf, 1,0 MB)

EMN Flash: Social benefits and rights for beneficiaries of international protection (2018) (pdf, 110 kB)

Oppsummering:

Er det store forskjeller mellom land i Europa når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser for personer som har fått beskyttelse?

De høye asylankomstene i perioden 2014-2016 har ført til økt oppmerksomhet omkring forskjellene mellom EUs medlemsland når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser og rettigheter for flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse.

Selv om sosialpolitikken er et nasjonalt anliggende ønsker EU gjennom Statusdirektivet å bidra til en harmonisering av MS praksis, både for å sikre gode standarder og levekår i alle EUs medlemsland, og ikke minst for å motvirke sekundær forflytning innad i EU og mulighet for såkalt «velferd-shopping».

Generelt kan det sies at Statusdirektivet i hovedtrekk legger opp til at personer med beskyttelse skal behandles som vertslandets egne borgere når det gjelder tilgang til utdanning og helsetjenester, men står friere i tildelingen av andre sosiale tjenester og ytelser.

Denne korte EMN rapporten er blant annet basert på tre ulike ad hoc forespørsler om temaet og ser på fem ulike sosiale tjenester eller ytelser og rettigheter: utdanning, helsetjenester, finansielle ytelser, bolig samt mulighet for familiegjenforening. Totalt 26 av 27 EMN medlemsland, inkludert Norge, har deltatt i undersøkelsen.

Hovedkonklusjoner:

Velferdstjenester og -ytelser i Europa varierer mellom land med hensyn til hvordan de er organisert, hvilke myndigheter som er involvert (på sentralt eller lokalt nivå), i hvilken grad NGO-er har en rolle og hvordan ordningene finansieres. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne direkte mellom land. Ut fra undersøkelsen er det først når man ser nærmere på innholdet i de ulike sosiale tjenestene eller ytelsene at forskjellene trer tydeligst frem. Men også her gir undersøkelsen et relativt overordnet perspektiv.

Med noen få unntak oppgir medlemslandene i undersøkelsen å tilfredsstille EUs minimumsstandarder for de sosiale tjenestene eller ytelsene og rettighetene som omfattes av undersøkelsen; utdanning, helse, bolig, finansielle ytelser og familiegjenforening.

Alle land i undersøkelsen ser på adgang til utdanning og helse som en absolutt rettighet - og her gjør de fleste av MS ingen forskjell på flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse - noe som også er i tråd med Statusdirektivet. Generelt er det få land som rapporterer ulik behandling av flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse når det gjelder sosiale tjenester eller ytelser.

Når det gjelder familiegjenforening er bildet likevel noe mer sammensatt, selv om flertallet også her oppgir å ha små eller ingen forskjeller mellom de to gruppene. Et annet fellestrekk er at flertallet av landene har organisert ordningene gjennom et samarbeid mellom myndighetsinstitusjoner og NGO-er. Her skiller de nordiske landene seg ut ved å være mer myndighetsstyrte og med større innslag av lokale (kommunale) tjenester. Sverige og Norge trekkes også fram som tilnærmet enestående eksempler på land som har innført ordninger der man kobler sosiale tjenester eller ytelser til deltakelse i integreringstiltak.

Gitt de generelt gode velferdsordningene Norge har, er det også grunn til å anta at Norge ligger i det øvre sjiktet med hensyn til nivået på de sosiale tjenestene eller ytelsene i undersøkelsen. I Norge gjøres det tilnærmet ingen forskjell mellom personer som får beskyttelse etter utlendingslovens §28 første ledd bokstav a eller b.

Noen flere funn fra undersøkelsen:

  • Alle MS i undersøkelsen, inkludert Norge, oppgir at utdanning for mindreårige er obligatorisk, men den øvre grensen for hvem som defineres som mindreårig varierer fra 15 til 18 år. Alle MS rapporterer at de tilbyr språkkurs, utdanningsprogrammer og yrkesopplæring for voksne. Tiltakene har til hensikt å fremme de voksnes integrering i samfunnet og arbeidslivet. Det er større forskjeller mellom MS når det kommer til systemer for konvertering/verifisering av vitnemål og anerkjennelse av mer uformell opparbeidet yrkeserfaring. Her blir Tyskland fremhevet som et eksempel med gode programmer for å a) identifisere mangler i kompetansen og b) prosesser for å anerkjenne uformell yrkeserfaring.
  • I flertallet av MS tilbys finansielle godtgjørelser til personer med beskyttelse, enten som erstatning for inntekt eller som sosialytelse. I de fleste land gjøres det ikke forskjell mellom flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse, selv om Statusdirektivet åpner for denne muligheten. Eksempel på land der det gjøres forskjell er Østerrike og Latvia der det gis lavere ytelser og for kortere perioder for personer med subsidiær beskyttelse.
  • Alle MS i undersøkelsen gir personer med beskyttelse tilgang til både akutte og ordinære helsetjenester, men noen få land har lagt inn en forutsetning om botid før tilgang til hele helsetilbudet. Eks. er Frankrike som krever 3 mnd. opphold før full tilgang (flyktninger er unntatt) mens Ungarn krever 6 mnd. opphold (botid gjelder også flyktninger) før det gis tilgang til helsetjenester utover akutt medisinsk behandling.
  • Det er store ulikheter mellom landene når det gjelder hvordan helsetjenestene er organisert og hvordan finansieringen (offentlig eller privat) av helsetilbudet er.
  • Nesten alle medlemslandene tilbyr bolig eller bistår med å finne bolig til personer med beskyttelse. Bare Østerrike og Malta gjør forskjell på flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse. 16 MS gir personer med beskyttelse samme rettigheter som egne borgere når det gjelder hjelp til bolig. Det er store variasjoner i hvilken metode som benyttes når det gis tilbud om bolig, f.eks. «bolig-profiling» som i Nederland. Norge ser ut til å være det eneste landet hvor pengestøtte til bolig frafaller dersom personen ikke tar imot tilbudet om bosettingssted.
  • Norge og Sverige er de eneste landene som oppgir å knytte sosiale ytelser til deltakelse i integreringsprogrammer. Det norske introduksjonsprogrammet nevnes som et eksempel. I Sverige er personer med beskyttelse omfattet av den generelle sosialtjenesten, men får en tilleggsytelse hvis de deltar i integreringstiltak.
  • De fleste MS har mer fordelaktige vilkår for familiegjenforening til personer med beskyttelse enn personer som har andre typer tillatelse. Mer enn halvparten av landene tilbyr like vilkår for flyktninger og personer med subsidiær beskyttelse når det gjelder familiegjenforening. Vi er allerede kjent med at land som Tyskland og Sverige har innført midlertidige innskrenkninger i mulighet for familiegjenforeningen på grunn av de høye asylankomstene i 2014-2016.

Vil du hjelpe oss med å forbedre nettsiden?

Fant du det du lette etter?