EUs mottaksdirektiv gir medlemsstatene anledning til å oppfylle sine forpliktelser til innkvartering av asylsøkere enten ved å tilby mottaksplass eller gjennom økonomiske ytelser og voucher-ordninger. Dersom bolig ikke tilbys direkte, skal støtten være tilstrekkelig til å sikre en forsvarlig levestandard og mulighet til å skaffe bolig. Denne EMN-rapporten undersøker hvordan europeiske land i perioden 2020-2025 har benyttet økonomiske ytelser som alternativ til mottaksinnkvartering, og hvordan de samtidig ivaretar søkernes grunnleggende behov, sårbarheter og tilgang til tjenester.
Les rapporten på European Commission sine nettsider (eksternt nettsted)
Hovedfunn fra rapporten
- Rapporten viser at mottak fortsatt er hovedløsningen for innkvartering av asylsøkere i de fleste europeiske land, mens alternativer til mottaksinnkvartering benyttes i begrenset omfang.
- Kun fem land, Østerrike, Kypros, Frankrike, Irland og Polen, rapporterte at de i perioden januar 2020 til oktober 2025 benyttet økonomiske ytelser som et alternativ til innkvartering i mottak. Disse ytelsene ble enten brukt som en fast del av mottakssystemet eller som et beredskapstiltak i perioder med stort press på mottakskapasiteten. Tyskland rapporterte at økonomiske ytelser til dekning av bolig kan brukes i særskilte tilfeller, avhengig av individuelle behov og etter vurdering i de enkelte delstatene.
- Frankrike, Irland og Kypros benytter økonomiske ytelser til privat innkvartering når mottakskapasiteten er under press, mens Polen og Østerrike har slike ordninger som en fast del av mottakssystemet. Dette tyder på at ordningene i noen land primært fungerer som et beredskapstiltak, mens de i andre er integrert i den ordinære mottaksstrukturen.
- I de landene som tilbyr økonomiske ytelser som alternativ til bolig i mottak, var retten til slike ytelser ofte knyttet til administrative krav, for eksempel at søkeren formelt aksepterer mottakstilbudet, vurderinger av sårbarhet eller begrensninger i mottakskapasiteten.
- Det ble identifisert to hovedmodeller for å fastsette størrelsen på økonomiske ytelser til boligformål: nasjonalt fastsatte satser og lokalt fastsatte satser. Landene som benyttet alternativer til bolig i mottak, rapporterte også ordninger som sikrer at søkerne har tilgang til grunnleggende tjenester som juridisk bistand, psykologisk støtte og helsetjenester.
- Flertallet av landene i undersøkelsen oppga at de gir søkere tilgang til de ordinære offentlige tjenestene som er tilgjengelige for landets egne borgere eller innbyggere, eller tilbyr slike tjenester gjennom mottakssystemet, uavhengig av boforhold. Polen har utviklet særskilte mekanismer for å sikre tjenester til søkere som bor utenfor mottak.
- Landene som benytter ordninger som alternativ til innkvartering i mottak, rapporterte også om særskilte tiltak for å støtte søkere med spesielle mottaksbehov. Enslige mindreårige var i de fleste tilfeller unntatt fra slike ordninger.
- Østerrike, Frankrike og Polen rapporterte at de har mekanismer for å følge opp asylsøkere som benytter alternativer til innkvartering i mottak. Selv om disse ordningene ikke nødvendigvis er spesifikt rettet mot personer som bor privat, kan de bidra til oppfølging og kontroll av om vilkårene for økonomiske ytelser til bolig fortsatt er oppfylt. Østerrike følger opp søkerne gjennom regelmessige møter med myndighetene og registrering i et nasjonalt datasystem, Frankrike benytter et nasjonalt system for registrering og oppfølging av mottakere av stønad, mens Polen krever registrert adresse og gjennomfører kontroller, inkludert hjemmebesøk. På Kypros og i Irland bygger dette i større grad på søkernes plikt til å holde opplysningene sine oppdatert, mens lokale myndigheter i enkelte tyske delstater følger opp personer som mottar støtte til privat innkvartering.
Norsk praksis sammenlignet med andre land
Norge etablerte i 2022 den midlertidige ordningen «Midlertidig alternativ mottaksplass» (MAMOT) som et tiltak for å avlaste mottakssystemet under ankomstene av personer fordrevet fra Ukraina. Ordningen innebar at personer med rett til kollektiv beskyttelse kunne bo privat med økonomisk støtte og kommunal oppfølging, finansiert gjennom tilskudd fra UDI. For å bli omfattet av ordningen måtte personen allerede ha tilgang til privat innkvartering, få søknaden godkjent av UDI, og en kommune måtte samtykke til å overta ansvaret gjennom en avtale med UDI.
MAMOT ble brukt som et kapasitetsavlastende tiltak og er senere avviklet, men opprettholdt som en mulig beredskapsordning. Siden ordningen var rettet mot personer med kollektiv beskyttelse og ikke ordinære asylsøkere, faller den utenfor avgrensningen i denne undersøkelsen. Erfaringene fra MAMOT viser likevel at Norge har benyttet en modell som på flere områder ligner ordningene som er beskrevet i rapporten, særlig ved at privat innkvartering ble kombinert med offentlig finansiering, kommunal oppfølging og bruk som et midlertidig tiltak ved press på mottakskapasiteten.
MAMOT sprang for øvrig ut av den ordinære AMOT-ordningen som fortsatt er i bruk. Dette er også en ordning der man bor privat i stedet for i mottak, men med svært strenge vilkår.